Kokte egg med en vri.

Jeg fikk plutselig en kreativ aura over meg, og siden jeg har litt tid å "slå i hjel", kan jeg like gjerne prøve ut noen morsomme ideer.

Hard kokte egg

Skallet er knust og eggene er dekket med konditor farge.

Og sånn ser de ut etter at skallet er tatt av.

Canyoning in the Blue Mountains and more.

Så ble det påske helg, og siden JH var ferdig med første del av eksamen og begge to hadde fri fra jobb, ble det tur på oss Påskeaften. Canyoning i Blue Mountains. Jeg hadde aldri prøvd dette før, og klarte ikke helt å forestille meg hvordan det kunne være. Jeg ble forberedt på at det kom til å bli vått, kaldt, slitsomt og ikke minst svømming med klatreutstyr og sekk.  De første tingene brydde meg ikke så mye, men svømming med sekk kunne jeg ikke si jeg så frem til. Jeg bestemte meg for at jeg kunne ikke være mer pingle enn min kjære kusine, som hadde blitt dratt med på dette noen år tidligere. 

M er klar for tur.

Det første jeg fikk oppleve (med skrekk det første minuttet, og skrekkblandet fryd etterhvert) var en slange som lå midt i veien. JH og M hadde akkurat passert den, men la ikke merke til den, og jeg kom bak dem og var 10-20 cm fra å tråkke på den. Broder`n mener det er en Tiger-snake mens en annen mener det er Brown yellow belly snake. Etter hva jeg har forstått er begge giftige. 

Slangen er midt i bildet, men jeg turte ikke å gå nærmere når jeg skulle ta bildet.

Så bar det nedover i skogen, med et håp om at vi var på rett vei. (noe jeg ved flere anledninger tvilte på at vi var, men tvilen holdt jeg for meg selv).

Dette var i følge guide boka, stedet vi skulle begynne kratt-vandringen.

Men JH måtte sjekke en siste gang for å være sikker.

Her var stedet jeg tvilte først. "Må vi virkelig gjennom det hullet?"

Men hullet var ikke så lite som det så ut som. M på andre siden.

Når vi kom til første stedet vi måtte rappellere, var det på med våtdrakt og klatreutstyr og tid for lunsj mens vi fortsatt var tørre.

Våtdrakta  til JH  passet (under tvil, med litt sying her og der).

Dette var siste rappellerings post, et sted mellom 20 og 30 m ned og jeg var førstemann ut.  

JH står på toppen og filmer M på vei ned.

Det var ganske vakkert her nede. Selv om jeg flere ganger tenkte at vi aldri kom til å komme oss ut av dette hullet.

M er på vei ned, men sikringstauet blir sittende fast i hoved tauet, og JH måtte sende ned en kniv slik at hun kunne kutte sikringen. Tror ikke dette var en morsom opplevelse, både med tanke på hvor langt ned det var og hvor kald hun var. Men alle kom seg ned i god behold.

På vei ut av Juvet, fant JH ut at vi måtte krabbe gjennom dette hullet.  Og jeg var ikke videre begeistret. 

JH klatra først, så sendte jeg sekken hans og min egen sekk , før jeg klatra opp. Så kom M sin sekk og M tilslutt.


Vi hadde en bra tur og det var en spennende opplevelse. Men så sliten som jeg var etterpå, kan jeg ikke beskrive. Og  dessverre resulterte turen med at jeg ble sengeliggende med en kraftig forkjølelse de neste to dagene. Så ingen båt-tur på meg på søndagen og ingen jobbing for min del på Mandag. Men jeg overlevde og hadde det bra. :)

Etter denne turen har det ikke skjedd så mange store ting. Jeg hadde vel hatt nok "store begivenheter" for mange uker fremover. Men noen småting har ihvertfall skjedd.

Vi har vært på Mexicansk restaurant i Kings Cross for å feire at et vennepar av JH og M har blitt forlovet.

Jeg har jobbet på Rosehill Garden. Jeg har spist passionfrukt fra hagen.

Og jeg har kommet inn i det kreative hjørnet.

Birthday, Manly and Music

Nå har jeg vært dårlig med å oppdatere bloggen, som ender med at jeg må skrive en hel masse.

Vi har feiret 90 års dagen til en fantastisk dame, bestemoren til M og Santi.
JH, M og jeg har lekt turister, og tok turen til Manly en Søndag. Strålende vær, snorkling og sol-bading. Kjempe deilig.

Mandag 25.mars fikk jeg oppleve Rodriguez live på Enmore theatre, sammen med kokken Ian og to av hans døtre. En fantastisk og noe uvirkelig konsert. Jeg hadde ikke en gang hørt om han før jeg kom til Australia. Først hører jeg musikken uten å vite noe om hvem det er. Så reiser jeg på kino, og oppdager at filmen er en dokumentar om artisten bak sangene jeg har hørt. Og bare noen uker etterpå, ser jeg artisten selv på scenen.

F.V: Amanda, Ian, Alycia og meg.

Far og datter.

Men min musikk opplevelse for denne uken sluttet ikke her. Onsdagen etter (to dager senere), var jeg tilbake på Enmore theatre, men denne gangen for å se Manu Chao med M og JH. (dette var en overraskelse for JH siden han var ferdig med to av tre eksamener). Og denne konserten løfta taket med god stemning og dansbare rytmer. Denne konserten tok jo helt av.

Manu Chao har ikke ankommet scenen enda. 

JH likte ikke blitsen på kameraet.

Det var om å gjøre å klappe fortest mulig.... noe JH prøver å demonstrere. Med en lattermild M i bakgrunnen.