My Tattos

TATTOS

Jeg har nå hele tre tattoveringer. Alle tre er tatt i utlandet, mest siden det er så dyrt her i dette landet.

Denne er den første og den største. Tatt i Berlin i 2004. Den er plassert strategisk i bukselinninga delvis på rompa, delvis på ryggen på høyre side.

Dette er den andre og den som jeg syns er kulest. er tatt i Praha høsten 2009. Plassert på utsiden av rista på venstre fot.

Dette en den nyeste, tatt i Barcelona nå i oktober. Og er plassert på innsiden av venstre håndledd.

Barcelona :)

Barcelona- the first experience.

Jeg er i Spania, Bacelona, et land og sted jeg aldri har vært før. Og det er så vakkert her.

Starten var ikke så bra, med tanke på at to menn forsøkte å stjele en av sekkene våre, mens vi sto utenfor leiligheten vi skulle bo i og ventet på nøkkel. En av mennene kom bort til oss og begynte å bable masse ting på spansk, mens han pekte på bygningen på andre siden av gata. Og i det vi snudde oss for å se hva han pekte på, prøvde den andre mannan å snike seg bak pappa og ta sekken hans som sto på bakken. Jeg fikk snudd meg tilbake i tide til å se den andre mannen med sekken i hånda, og ropte: ”Pappa, sekken din!”. Pappa fikk tak i sekken (uten store vanskeligheter) og begge mennene forsvant nedover gata. Jeg må innrømme at jeg var rimelig ”shaky” etterpå.

Noen minutter senere kom dama med nøkkelen vår, og vi fikk kjempet oss opp alle trappene til 4. etg med de tunge koffertene, før vi pustet lettet ut.

Leiligheten som skulle bli vårt hjem de neste 10 dagene var fantastisk. En to etasjes leilighet, med et søtt flislagt bad, et soverom nede med to senger, en stor garderobe og egen do, et kjøkken og stue i ett med en sjarmerende fransk balkong og en vindeltrapp som førte opp til et større soverom med tre senger og veranda på toppen av bygningen.

Jeg fikk æren av å bo i toppetasjen (siden pappa syns det ville bli slitsomt å gå opp og ned den knirkende trappa fire ganger løpet av natta).

Etter mange forsøk på å koke vann i vann-kokeren (som tydeligvis ikke fungerte), fikk vi endelig laget oss noen kopper kaffe som vi nøt i det deilige været på verandaen, mens vi tok oss et pust i bakken.

Utpå ettermiddagen tok vi turen ut for å vandre litt i byen og finne noe å spise. Leiligheten vår ligger i Calle Nou de le Rambla, og noen hundre meter fra hovedgata La Rambla som er en stor, lang og folksom gate i sentrum av Bacelona. Vi ble rask opptatt av alle ”statuene” (eller folk som var kledd ut som statuer, som vi har mange av i Oslo), men her var det mange flere av dem og mye mer varierende stil. Det var en ”rastafari” med enorme dreads (i plast) og en gigantisk Maruana rullings (på størrelse med en traffikk-kjegle). Også de typiske sølv, bronse og gull statuene var det mange varianter av, og vi fikk med oss engler, vikinger, ”fotballspillere” og vandrende blomsteroppsatser.

Plutselig sto vi foran et enormt marked med salg av all slags sjømat, kjøtt, frukt, grønnsaket, ost, brød og godterier i alle farger og fasonger. Det var turister overalt som tok bilder av de pent danderte bodene og tusen talls lukter slo i mot oss hvor enn vi gikk. Jeg føler meg alltid litt ukomfortabel på steder med store mengder mennesker, men dette var et marked utenom det vanlige og som virkelig var verdt et besøk. Jeg kjøpte med meg en av de største nektarinene jeg noensinne har sett, og generelt en god dose ost og kjøttpålegg til frokost neste dag, som virkelig smakte himmelsk.

Med alle de herlige luktene av mat, ble sulten kastet over oss og neste oppdrag var å finne et sted å spise, og det fort.

Turen gikk videre i en av sidegatene til La Rambla og dermed inn en handlegate, som jeg har store planer om å bruke mye tid på senere. Etter litt tid fant vi en perfekt restaurante med navn El Cafè d`en Victor. Den lå godt plassert i C. del Bisbe, ut mot Museu de la Calcat plassen. Menyen sto på engelsk, fransk, italiensk, spansk og catalansk og servitørene kunne godt engelsk til tross for at vi befinner oss i Spania. Interiøret inne var moderne, men koselig i lilla og orange, servitørene var veldig hyggelig og maten smakte utrolig godt.  I hvertfall Mixed Paella som pappa og jeg spiste. Min familie er veldig opptatt av å sitte ute å spise så lenge det lar seg gjøre, og her kunne vi nyte den gode maten med den friske lufta og det yrende folkelivet på uteserveringen.

I det store og det hele var dette en veldig god første dag her i Bacelona.

(Ps: bilder kommer etterhvert) 

Gilleleje boblen har sprukket.

Nå er jeg tilbake i Norge for en kort tid, før turen går videre til Spania i morgen tidlig. Her er siste artikkel jeg skrev for Apollo:

"Den siste uke på Reiselederskole høsten 2010

Nå er det over for denne gang. De tre siste ukene som har fått plass i mitt liv og mitt hjerte, og som jeg kan ta med meg i all fremtid. Det er helt vilt å tenke på at det bare har gått tre uker, og ikke 5 mnd som det føles som på dette tidspunktet. Det har vært tre intense, spennende, lærerike, morsomme, sosiale og fantastiske uker. Hvor jeg nå sitter igjen med utrolige og unike minner, en mulig fremtidig jobb og ikke minst venner for livet.

Den siste uken har det skjedd så vanvittig mye, at jeg ikke helt klarer å ta stilling til det hele.  Første dag etter eksamen, fikk vi en eksamensoppgave om ”Live the Brand”, hvor hver ”klasse” altså Spania og Egypt skulle omgjøre hvert vårt rom med inspirasjon fra vår destinasjon. Noe som endte med særdeles kreative løsninger fra begge hold og ”A” og ”B” som karakter. Alle var strålende fornøyde. Senere den kvelden ble det spennende underholdning fra Spania gruppen. Kong Jacob og Dronning Anna-Maria  av Apollo slottet i Falk Lauritsen provinsen, måtte gifte bort sin datter Prinsesse Line til en prins innen helgen, eller så ville prinsessen bli  gitt bort til Star Tour, deres verste fiende. Kongen hadde funnet to passende kandidater, nemlig Prins Thomas og Prins Mads som skulle kjempe i tre konkurranser for å vinne prinsessen og halve Apollo-kongeriket.  Egypt klassen fikk også gleden av å underholde oss andre med et originalt og veldig godt gjennomført Show. Her ble det ekte Egyptisk stemning med røkelse, servering av te og tropiske frukter, sang og teater om Egypts historie.

Denne uken har i bunn og grunn vært praktisk basert på det teoretiske vi har lært løpet av oppholdet.  Vi har spilt oss til godterier (slikk) med et heftig tempo i ”Destinasjonens salg”, laget collagè av forskjellige gjestetyper og deres behov i ”Skriftlig salg”, og ikke minst hatt tidenes morsomste og mest lærerrike førstehjelpskurs. Personlig gruet jeg meg til den sistnevnte timen, siden jeg oppriktig blir dårlig av all snakk om indre skader og blod, men jeg tror jeg aldri har ledd så mye av ”skader”, og hvordan man løser/hjelper de. 

Det mest intense følelsesmessige øyebikket for min del denne uken, var når kursets første deltagere hadde fått jobb, og måtte forlate oss før kurset var ferdig. Jeg var og er ufattelig glad og hadde sommerfugler i magen på deres veiene, for at de har fått muligheten til å reise ut NÅ. Men jeg var ikke forberedt på at man skulle si ”Hadet” så tidlig. Det ble mange tårer som ga utløp for hvor glad og trist jeg var. Anna- Maria fortalte oss i timen etterpå, at vi denne bransjen ikke sier ”Hadet”, men på gjensyn. Det forstår jeg nå.

 Det må være så kult, ekstremt følelsesmessig og rimelig skummelt så få beskjed om at man skal ut om noen dager eller en uke. Jeg er redd på deres veiene fordi jeg for min del ikke er klar enda, men samtidig vet jeg at det er en gjeng sterke og vanvittig dyktige kandidater som har fått denne jobben. Og jeg vet at de kommer til å gjøre en fantastisk jobb og ta nye utfordringer på strak arm. Jeg er stolt over å ha blitt kjent med disse menneskene, og selvfølgelig de andre deltagerne på dette kurset som alle sammen har gitt meg så mye og som jeg skal ha med meg i hjertet mitt i all fremtid. Jeg ser de jo igjen ute i den store verden. J

Men vi som er her er ikke ferdige helt enda. Kl. 04.00 i dag tidlig, hamret det vanvittig på døren og et lys lyste vilt rundt på vinduet til soverommet vårt. Jeg og Johanna surra dynene rundt oss og åpnet forskrekket opp døren, der vi ble  møtt av Mads med et lattermildt utrykk i ansiktet. ”Dere skal møte anstendig kledd oppe i hovedhuset om 15 minutter” sto det på en lapp han ga oss, før han tok frem kameraet og tok et bilde av to grisetrøtte jentene som ikke skjønte noe som helst. Vi fikk vekket de to andre jentene, kledd på oss i en fart og sprang opp til Hovedhuset, hvor vi ble møtt av en overraskende våken gjeng av elever og lærere. Vi skulle starte en ny destinasjon. NÅ.  Vi var alle forberedt på å ha utfluktseksamen denne dagen, så når det rant inn med oppgaver skjønte vi etter hvert at dette ikke ble noe av. Det har vært en lang dag, (og klokka er bare 16.00), og vi er enda ikke ferdige. Dette er en realistisk oppgave og vanvittig moro, men en stressfaktor til tusen hvor håndtering av ”problemer” blir noe ymse (altså litt på kanten, eller av varierende kvalitet). Dette er hva vi skal ut å gjøre. Vel ikke håndtere ”problemer” ymse, men håndtere oppgaver og ”problemer profesjonelt, på en positiv og engasjert måte, fortløpende når det kommer. Det kan lett hope seg opp, men det blir viktig å få unna oppgaver når man kan.  Ikke minst FØLGE OPP!

Jeg gruer meg til at vi alle reiser hvert til vårt for denne gang, men jeg gleder meg vanvittig til den dagen jeg står på destinasjonen, i Apollo uniform, klar til å ta i mot mine første gjester, med all den kunnskap og erfaring jeg nå har fått. Og enda mer kunnskap og erfaringer kommer.

JEG VIL TAKKE ALLE DISSE FANTASTISKE MENNESKENE JEG HAR TILBRAKT TRE UKER MED HER I GILLELEJE OG ØNSKE DERE ALLE MASSE LYKKE TIL UT I DEN STORE VERDEN.

VI SEES IGJEN!"