"Pendlerverden"

Nå de siste to ukene, har jeg fra mandag til torsdag stått opp kl 05.50 for å ta bussen 06.49, for så å ta toget 07.23. Dette for å være på jobb kl 08.00. Men først en av de siste dagene kom jeg til å tenke på at jag har vært pendler, og at man kan møte de samme menneskene på bussen eller toget hver dag. Det er rett og slett en egen verden. En verden man ikke egentlig forstår før man faktisk er pendler selv.

Den første dagen min påvei til jobb, var jeg rimelig forvirra i det jeg gikk av toget og skulle finne frem til dit jeg skulle, men to karer i 40-50 årene så min forvirring og guidet meg til riktig sted. Neste dag når jeg møtte de igjen på samme stasjon, hilste jeg på dem, takket for hjelpen dagen i forveien og nevnte noe om at vi kanskje møttes igjen resten av uka. Det skjedde i grunn ikke siden jeg fant ut at jeg kunne gå av på en annen stasjon og komme par minutter tidligere på jobb.

Men første dag på den nye stasjonen, gikk jeg bak en gutt i 20-30 årene med langt rødt skjegg og sikkelig ”baggy” bukser. Jeg tenkte ikke så mye over det den dagen, men når jeg da den siste dagen min på jobb så han igjen, tenkte jeg over at han hadde gått av toget på samme sted nesten hver dag de siste to ukene, men at han denne dagen hadde fjerna skjegget. Jeg hadde veldig lyst til å kommentere det som om jeg kjente han godt, men fikk ikke meg selv til å gjøre det. Det er litt sånn at når man ser den samme personen hver dag eller mange dager etter hverandre, føler man at man kjenner hverandre. Selv om man aldri har vekslet et ord sammen. Det er det jeg mener med ”pendlerverden”. Alle er liksom i en boble med de samme menneskene over en viss periode og man føler man burde være på hilser`n, men samtidig har man aldri snakket med noen av dem og aner ikke hva de driver med eller hva de heter. Jeg syns ikke ”pendlerverden” er så ille.